Henrik Ibsens skrifter

Ibsen tok ikke selv del i Nansen-festlighetene i 1896, men han ble invitert til et selskap for polfareren hos Carl Otto Løvenskiold på hans herregård Vækerø, der også kong Oskar 2. var gjest. Caroline Sontum, som var gift med Ibsens lege og selv en god venninne av Ibsen, deltok også. Hun forteller at dikteren nok var til stede, men «han likte sig ikke» (Sontum 1931, 52).

Bomann-Larsen mer enn antyder at Nansen tjente som modell for bjørnedreperen Ulfhejm i Ibsens siste skuespill. Han tolker Når vi døde vågner som et uttrykk for at Ibsen setter «Kunst mot sport, ånd mot materie, kulturmenneske mot rovdyr, det siste illusoriske forsøk på å verdsette oppstandelsens dag i dødens terreng» (Bomann-Larsen 1999). Som et indisium på sammenhengen mellom nasjonens Nansen-begeistring og skuespillets senere kritikk av den trekker Bomann-Larsen frem dikterens brev til sin franske oversetter Moritz Prozor 5. desember 1897. Der skriver han:

Det skulle likevel gå nærmere to år før Ibsen kom i gang med det egentlige arbeidet. I 1898 kunne han feire sin 70-årsdag, som ble markert med store festligheter både i Kristiania (mars), København (april) og Stockholm (april). Som ledd i fødselsdagsmarkeringene i København ble Brand oppført på Dagmarteatret 3. april, med Martinius Nielsen i tittelrollen. Ibsen var til stede og så for første gang sitt eget stykke på scenen. Han satt sammen med skuespillerens hustru Oda Nielsen, og sa til henne: «Dette tar. Dette er hele min ungdom; jeg har ikke tenkt på ‹Brand› i tredve år» (HU 13, 191). P.A. Rosenberg, som også var til stede i teateret sammen med Ibsen, fortalte siden at dikteren gråt under fremførelsen av stykkets fjerde akt (HU 19, 215–16). Den følgende natten lå Ibsen våken og arbeidet med ideen til sitt nye skuespill (Fibiger 1928, 14).

Som en markering av dikterens jubileum kom det også i gang arbeid med to samlede utgaver av hans forfatterskap, en på tysk og en i originalspråket (den siste etter et initiativ av Edvard Brandes, jf. Ibsens brev til ham 1. mars 1899). Ibsen stod i fortløpende kontakt med utgiverne, og planer om et nytt skuespill kan ha blitt heftet av dette arbeidet. Til sin tyske utgiver Julius Elias erkjente da også Ibsen i et brev 29. mai 1898 at han i løpet av året hadde vært opptatt av så mange «extraordinære ting at det er yderst tvilsomt om jeg denne gang vil kunne få mit nye påtænkte skuespil færdigt til den sædvanlige tid».

Dagen før sin 70-årsdag, 22. mars 1898, hadde Ibsen i et intervju i Ørebladet sagt at han hadde «gjort en del notiser og optegnelser. Det vil si, ikke noget endnu som jeg vil benytte, men sådant som kan være til hjelp siden, stimulere tanken og frembringe det rette. Jeg har ikke fått gjort mere» (Tostrup 1898; jf. Koht 1954, b. 2, 289).

Sommeren 1898 fikk Ibsen besøk både av sin svenske venn Gustaf af Geijerstam og av sin tyske utgiver Julius Elias. I august 1898 kom også hans engelske oversetter William Archer til Kristiania. Ibsen fortalte ham om et planlagt skuespill, men sa at han hadde «sat personerne i stykket ud på græs. Jeg håber de vil trives» (ES 3, 508). Dette må bety at Ibsen i august 1898 ennå ikke hadde begynt å arbeide konkret med teksten.

Ikke før 13. februar 1899 kunne Ibsen i brev til forleggeren Jacob Hegel skrive: «Jeg er nu for alvor begyndt at arbejde med mit nye stykke og håber sikkert at få det færdig til vanlig tid, ud over efteråret. Mit befindende er udmærket godt.» Den 24. februar sendte han på ny brev til Hegel: «Jeg arbejder daglig med mit nye skuespil og håber at få manuskriptet færdigt adskillig tidligere end sædvanligt så at trykningen denne gang kan tages med mere ro end ellers.» Men han var for optimistisk.

Først utpå sommeren 1899 ser det ut til å ha løsnet. Da skrev Ibsen «reint i feber» på det nye skuespillet (Koht 1954, b. 2, 289). En rekke brev forteller nå at arbeidet går sin stødige gang. Det første av dem var stilet til Roman Woerner 7. juli 1899: «Jeg er meget optaget af arbejde i denne tid. Skriver flittig på et nyt skuespil.» Og 23. juli kunne han meddele forleggeren Jacob Hegel: «Om to-tre måneder sender jeg Dem manuskriptet til min nye bog.» I brev til Ludvig Bergh 27. juli er han i «uafbrudt beskæftigelse med et nyt literært arbejde». Fra nå av ser han ut til å ha isolert seg fra sosial omgang. Som avslag på en invitasjon fra Olaf Thommesen skrev han i brev 25. august: «Jeg selv sidder midt oppe i et nyt literært arbejde og tør ikke afbryde tanketråden. Kun én gang har jeg i sommer overværet en større festlighed men måtte bøde derfor med flere dages arbejdsudygtighed bagefter.»

Det er uvisst hva Ibsen her sikter til. Det kan ha vært festligheter i forbindelse med avslutningsforestillingen ved Christiania Theater 15. juni, eller begivenheter knyttet til sønnen Sigurds utnevnelse som ekspedisjonssjef i begynnelsen av juli. Det er også mulig at et Kristiania-besøk av den unge kvinnen Rosa Fittinghof, som Ibsen hadde møtt og blitt begeistret for under sitt besøk i Stockholm i april 1898, kan ha medført distraksjoner. Hun oppholdt seg i den norske hovedstaden fra 24. til 26. juli. Endelig kan den «arbejdsudygtighed» han omtaler i brevet til Thommesen, skyldes at Ibsen ikke hadde følt seg helt frisk under arbeidet med dette skuespillet (B. Ibsen 1948, 184).

Det er bevart et relativt beskjedent manuskriptmateriale til Når vi døde vågner. Det finnes blant annet noen tidlige forarbeider med datoen 20. februar 1899 og et fullstendig arbeidsmanuskript (NBO Ms.4° 1119b), gjennomarbeidet i flere omganger og med to versjoner av slutten. Den siste replikken i utkastet (arbeidsmanuskriptet) er opprinnelig Rubeks ord om at han og Irene skal opp til «fjeldtinden. Den står der og glittrer i solopgangen – did må vi op – gennem nattetågen op i morgenlyset.» Dette endres allerede i arbeidsmanuskriptet til en avslutning som ligger nær den endelige utformingen i trykkmanuskriptet, der de to omkommer i et sneras. Ibsen har datert tittelsiden i arbeidsmanuskriptet 22. februar 1899. Etter første akt i dette har han skrevet datoen 31. juli 1899, og etter tredje akt 21. september. Annen akt har begynnelsesdatoen 2. september, men sluttdato 23. august. Det er gjort ulike forsøk på å forklare både det lange tidsspennet mellom tittelsiden (samt forarbeidene) og selve manuskriptet og en mulig feildatering av annen akt. Se diskusjon angående dette under manuskriptbeskrivelsen (avsnittet Datering i omtalen av manuskript 3, NBO Ms.4° 1119b).

Ibsen må umiddelbart etter avslutningen av tredje akt ha begynt på renskriften (dvs. trykkmanuskriptet). I arbeidsmanuskriptet er det ved avslutningen av første akt anført at renskriften av denne var ferdig 19. oktober, og renskriften av tredje akt ble avsluttet 21. november 1899. Den opprinnelige tittelen på stykket var «Opstandelsens dag», senere endret til «Når de døde vågner» og til slutt «Når vi døde vågner» (NBO Ms.4° 1119b, bl. [1]r).

Forandringen av tittelen har vært sett i sammenheng med Lev Tolstojs roman Voskresen’e (‘gjenoppstandelse’, ‘oppvåkning’), der publiseringen på russisk begynte i mars 1899. Boken kom også ut på dansk i 1899 med tittelen Opstandelse. Denne romanen skapte stor oppsikt og førte til at Tolstoj ble utstøtt av den ortodokse kirke. Ibsen kan ha hørt om den danske utgivelsen, for deretter å endre sin egen tittel fra Opstandelsens dag til Når de døde vågner (jf. Campbell 1987). Tolstojs roman handler om aristokraten Nekhlyudov, som i egenskap av medlem av en lokal jury er med på å dømme en prostituert kvinne for mord. Tidligere i livet hadde Nekhlyudov selv forbrutt seg mot henne seksuelt, og hun fikk da et barn som døde. Nå vil han sone sin egen forbrytelse. Etter at kvinnen på sviktende grunnlag blir dømt til straffarbeid, bestemmer han seg for å gifte seg med henne og følger etter henne til Sibir. Men han har ikke regnet med hennes reaksjon: Hun avviser ham og ofrer seg ved å gifte seg med en politisk fange. Nekhlyudov finner da at hans eneste utvei er å akseptere dette og selv leve videre i evangelienes ånd.

Edmund Gosse forteller at Tolstoj kom på tale ved et møte mellom Gosse og Ibsen 1. september 1899. Ibsen sa da: «‹Tolstoj! Han er jo gal!› […] og han skar en grimase, en slik som et barn gjør ved tanken på noe riktig vondt» (Meyer 1971, 788). Tolstoj hadde nylig fordømt Ibsen offentlig i boken Hva er kunst?, der han tok avstand fra det meste av verdenskunsten og sitt eget forfatterskap som moralsk nedbrytende (tyske utgaver: Was ist Kunst? og Gegen die moderne Kunst, begge 1898). I et intervju i Ørebladet 19. mars 1898 sa Ibsen på spørsmål om Tolstoj at «de Tider, han ikke er forrykt, er det en stor Mand». Han fortsatte med en bemerkning om at Tolstoj «tilbringer sit Liv flittig med at skjælde mig Huden fuld» (HU 19, 214).

Når vi døde vågner skulle bli Ibsens siste drama. I brev til sin franske oversetter Moritz Prozor skrev dikteren 5. mars 1900: